Når du gjør en livsstilsendring – og kjenner at det ikke bare handler om deg

Marita Kaldestad-Rognøy
5. mai
3 min lesing

Mange som starter en livsstilsendring, er forberedt på at det vil kreve innsats. De vet at vaner skal endres, og at det vil være perioder som er mer krevende enn andre. Det færre er forberedt på, er hvordan endringen påvirker relasjonene rundt dem.

For mange – særlig kvinner i 40-årene og oppover – skjer dette midt i en livsfase der man allerede står i mye ansvar. Jobb, familie og forventninger fra flere hold. Man har gjerne vært “den samme” lenge, både for seg selv og for andre.

Når man da begynner å endre kosthold, rutiner eller prioriteringer, blir det lagt merke til.

Kommentarene er sjelden direkte negative, men de kommer ofte i form av små bemerkninger:

“Du trenger vel ikke være så streng, et lite kakestykke skader vel ikke?”

“Du som alltid har vært så glad i å kose deg?”

“Det er viktig å leve også.”

En av våre klientene beskrev det slik: “Det var ikke det at folk var imot det jeg gjorde. Men jeg merket at jeg måtte forklare meg hele tiden – som om valgene mine trengte en begrunnelse.”

Når omgivelsene trekker i en annen retning

Det som skjer i slike situasjoner, er ikke tilfeldig.

Når én person endrer seg, utfordres det som er normalt i miljøet rundt. Vaner, rutiner og det sosiale fellesskapet er bygget over tid – og når noe endres, oppstår det lett en form for ubalanse.

For mange oppleves det som en subtil motstand. Ikke nødvendigvis fordi noen ønsker å trekke deg tilbake, men fordi endringen din synliggjør forskjeller.

En annen beskrev det slik: “Jeg kjente at det var lettere for alle rundt meg hvis jeg bare var som før. Og det gjorde det vanskeligere å stå i valgene mine.”

Dette er en situasjon mange kjenner seg igjen i, men som sjelden snakkes om.

Når det blir tyngre enn du hadde sett for deg

I teorien handler livsstilsendring om kunnskap og valg. I praksis handler det ofte like mye om relasjoner, vaner og forventninger.

Du kan ha bestemt deg for å sette i gang, og hva du skal gjøre. Men når du samtidig skal håndtere sosiale situasjoner, kommentarer og en hverdag som ikke nødvendigvis støtter endringen, blir det mer krevende å holde retningen.

Mange opplever da en form for indre dragkamp. Ikke fordi de mangler vilje, men fordi belastningen over tid blir større enn forventet.

For noen fører det til at man gradvis slipper litt opp. Ikke nødvendigvis bevisst, men nok til at utviklingen stopper opp.

Det mange ikke tar høyde for

Det er fullt mulig å få til mye på egen hånd. Men det er krevende å stå i en endringsprosess over tid – spesielt når omgivelsene trekker i en annen retning.

For mange er det ikke før de står midt i dette, at de ser hvor mye det faktisk påvirker dem. Ikke bare hva de gjør, men hvordan de tenker, føler og håndterer hverdagen.

Dette gjelder også menn, selv om det ofte kommer til uttrykk på en annen måte. Flere beskriver at de kjenner på både skam og terskel for å be om hjelp, og derfor prøver å håndtere det alene lengre enn det som egentlig er hensiktsmessig.

Fellesnevneren er likevel den samme: Når du står alene i prosessen, blir veien både tyngre og mer uforutsigbar.

Når noen faktisk ser deg

Det er her mange opplever at det å få profesjonell støtte gjør en større forskjell enn de hadde forventet.

En kostveileder handler ikke bare om hva du skal spise. Det handler om å ha noen som forstår helheten du står i, og som kan hjelpe deg å navigere den.

En som kan justere underveis når hverdagen treffer, og som kan gi retning når du begynner å tvile. Som kan hjelpe deg å stå stødig i valgene dine – også i møte med omgivelsene.

En deltaker beskrev det slik: “Det var først da jeg fikk noen å sparre med, at det løsnet. Ikke fordi jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre – men fordi jeg slapp å stå i alt alene.”